Adriaterhavskysten og Po-bassenget, Italia

Marmorørret

Salmo marmoratus

⚠ FORSIKTIGHET — STATUS: Marmorørreten ble revurdert som sårbar av IUCN i 2024. Den rene Soča-bestanden (Slovenia) ble gjenopprettet ved utsetting og fiskes under lisens med flue alene; hovedtrusselen er hybridisering med utsatt brunørret. Hjemmehørende i Adriaterhavs-vassdragene i Nord-Italia og Slovenia. Marmorert mønster, ingen røde flekker.

Havabbor

Dicentrarchus labrax

Europas fremste sportsfisk for slukfiske i sjøen — en sølvblank, hardtslående rovfisk ved brenningsstrender, elvemunninger og svaberg fra Middelhavet til Nordsjøen, og den sprer seg fortsatt nordover. Den er strengt regulert i hele Europa; sjekk alltid gjeldende minstemål og kvoter før du beholder en. Wolfsbarsch på tysk, bar/loup på fransk, lubina på spansk og zeebaars på nederlandsk.

Gilthead Bream

Sparus aurata

Middelhavets fremste havkaruss, gjenkjent på gullkronen mellom øynene — en fisk av laguner og elvemunninger like mye som åpen kyst, og en skjellknuser. Den sprer seg inn i Kanalen og dukker nå opp hver sommer i Sør-England.

Common Dentex

Dentex dentex

Den store rosa predatoren på middelhavsrevene — en brasm med hundelignende hjørnetenner, bygd for å bakholde fisk og blekksprut i stedet for å beite tang. En premie for jigging og levende agn, og familiens mest tannede medlem.

Hvit havkaruss

Diplodus sargus

Middelhavets klassiske fjellfisk-karuss, sølvfarget og dristig rundt havner og brenningsberg fra fransk og italiensk kyst til Spania. Navnemerknad: det spanske navnet 'sargo' betegner i denne guiden også en helt annen kalifornisk fisk (sargo, Anisotremus davidsonii) — samme ord, men annen art og annet hav; det nakne ordet 'sargo' er derfor bevisst ikke ført som alias her. Den skyr skygger og støy og belønner et stille, lett vektlagt agn som driver i skummet.

Ringkaruss

Diplodus annularis

Den minste av Middelhavets vanlige Diplodus-karusser, en liten sølvfisk i havner, laguner og sjøgressgrunner rundt Frankrike, Italia og Spania. Den kraftige svarte ringen ved halebasen er dens umiskjennelige merke. Den napper villig på bitte små agn og er ofte et barns første middelhavskaruss.

Tobåndskaruss

Diplodus vulgaris

Den mest elegante av Middelhavets Diplodus-karusser, gjenkjennelig på nøyaktig to svarte bånd — ett bak hodet og ett ved halebasen. Dens nære slektning, spissnutekarussen (Diplodus puntazzo), med spissere snute og tynnere bånd, behandles her på denne siden og har ingen egen profil. En forsiktig bergfisk som belønner et stille agn i skumringen.

Oblade

Oblada melanura

En sølvaktig stimkaruss i midtvannet over middelhavsstein, lett å kjenne igjen på den svarte, hvitkantede salflekken ved halebasen. Obladen er brødagnets klassiker og stiger opp til drivende brød og sakte synkende flak fra brygger og bølgebrytere. Selskapelig, rask og en ideell første fisk på dupp.

Salema

Sarpa salpa

De gylne stripenenes planteeter i Middelhavets grunne vann, som beiter sjøgress og algeenger i sakte stimer rundt Frankrike, Italia og Spania. Om bordet, ærlig talt: Salema spises tradisjonelt, men sjeldne tilfeller av hallusinogen fiskforgiftning etter å ha spist den er dokumentert — mange fiskere setter den derfor konsekvent tilbake (se merknader under atferd og spiselighet). På brød og tang er den en fredelig, selskapelig dupp-fisk.

Bogue

Boops boops

Middelhavets storøyde, slanke stimkaruss, som holder seg dypt om dagen og stiger opp for å spise i skumring og natt. Bogue-stimer fyller sabiki-takkel og havnedupper rundt Frankrike, Italia og Spania, og deres massevandring under havnelysene er et klassisk bryggeskuespill. Beskjeden på kroken, men aldri kjedelig.

Marmorkaruss

Lithognathus mormyrus

Den bartebærende sandgraveren på Middelhavets surfestrender, som sonderer sanden med sin spisse snute etter mark og bløtdyr. Marmorkarussen patruljerer tilbakeskyllingen i skumring og daggry og er hovedbelønningen ved sørlig strandfiske — lett å kjenne igjen på de mange fine båndene og den lille hakebarten.

Rødbrase

Pagellus erythrinus

Den rosa, høykroppete havkarussen på sand- og muddergrunner ute til havs, et dypere lag enn de kystnære Diplodus-karussene. Rødbrasen spiser om dagen over ren bunn og er en bærebjelke i Middelhavets båtbunnfiske fra Frankrike og Italia til Spania. Rekker av blå prikker på de øvre flankene avslører den ved første blikk.

Sardin

Sardina pilchardus

Dette er Europas ekte sardin — fisken bak boksesardinen og en hjørnesteinsfôr i Middelhavet og det østlige Atlanterhavet. Om sommeren presser de store stimene inn mot kysten, og bryggefiskere tar dem på sabiki-fjær om kveldene. Sidenavnet er 'European Pilchard'; 'sardin' er samme fisk under sitt bedre kjente navn.

Bullet-tunfisk

Auxis rochei

En liten, lynrask tunfisk på Middelhavets sommeroverflate som jakter i stimer like under overflaten og tas på fjær og små sluker fra båt, av og til også på kast fra dype nes. Knapt større enn en makrell, men kjemper som en fisk av dobbel størrelse. På fransk heter den thonine, på spansk bacoreta eller melva.

Stripet mulle

Mullus surmuletus

En liten mulle som smaker på bunnen med sine to hakeskjeggtråder og uavbrutt roter i sand og mudder etter mark og krepsdyr. Den er en av Middelhavets mest ettertraktede matfisker — rouget i franske kjøkken og salmonete i spanske. Nappene er sky og utstyret må være fint, men tallerkenen belønner strevet.

Ørnefisk (Umbrina)

Umbrina cirrosa

En sølvblank ørnefisk fra Middelhavets brenning og havnemurer som spiser over sand i skumringen. Ikke forveksle den med brun ørnefisk (brown meagre, Sciaena umbra): den slektningen er totalfredet og må settes ut igjen — i Frankrike har harpunfiske etter den vært forbudt siden 2013. På fransk heter den ombrine, på spansk corvallo.

Gullmulte

Chelon aurata

Den vanskeligste av Europas multer å lure: en slank, gullmerket fisk fra havner og elvemunninger som beiter på overflaten om sommeren. Gullflekken på gjellelokket skiller den fra slektningene med ett blikk. Den regnes som kjennerens multe — sjelden, sky og en virkelig prøve for det fineste utstyret og stille tilnærming.

Europeisk barracuda

Sphyraena sphyraena

Middelhavets slanke, hjemmehørende barracuda — en brøkdel av størrelsen til sine tropiske slektninger — som står urørlig over sand og stein og eksploderer etter silversider, best ved daggry. På fransk heter den brochet de mer, på spansk espet. Et varsomt, synsjagende rovdyr for slukfiskere ved nes og havneinnløp.

Gulmunnbarracuda

Sphyraena viridensis

Den dristigere og mer sosiale av Middelhavets to barracudaer: den danner dagstimer over rev, merket med gul hale og gult munnfôr. Arten sprer seg i Middelhavet — i øst også som lessepsisk innvandrer gjennom Suez. Der den stimer, gir en godt presentert minnow eller et levende agn raske, harde napp.